Yogareise: Ashram, Madurai - India

Jeg forlot mann, tenåringsdatter og to små barn hjemme fordi jeg selv skulle få meg en sertifisert yogainstruktørutdannelse. Dette ønsket jeg da å ta i India som er Yogaens krybbe. Jeg hadde selv oppsøkt yoga fordi jeg slet med nakke og rygg problemer og merket fort at dette var det som skulle til for å kurere smertene. Ikke bare kurerte det smertene men yoga hadde også mange andre positive ringvirkninger som for eksempel det mentale og overskuddet i hverdagen. Nå ville jeg fordype meg i yogaens filosofi og jeg ville begynne å instruere i dette fantastiske verktøyet fra Østen. Det var tøft å reise fra familien og jeg følte meg sårbar når jeg nå skulle ut å reise så langt på egenhånd og jeg ante jo ikke hva jeg reiste til, det var kanskje like greit.

Etter en tårevått avskjed satt jeg på toget på vei til Gardermoen, jeg gråt en god stund før jeg klarte å flytte fokus og begynne å se fremover, kjente jeg var klam i hendene og hadde en nervøs mage. Var jeg virkelig på vei til India. Hekt alene. Jeg måtte jo være sprø. Jeg viste ikke om noen andre småbarnsmødre som ville gjøre dette, men det gjorde jeg.

Jeg gledet meg også og var fryktelig spent på hva et Ashram var. Jeg skjønte at det muligens var litt spesielt, og at jeg kom til å ”møte meg selv i døra”. Men jeg var klar for yoga, åndelig utvikling, disiplin og det som hørte til et ashramliv.  Ashram kan sammenlignes med et hinduistisk "kloster", et stillhetens verksted for bla sjelelig utvikling.

Etter en lang flytur landet jeg på kveldstid i Madurai. Jeg gikk lettere nervøst bort til "pre-paid taxi" luken for å få tak i noen til å kjøre meg til adressen. I luken møtte jeg to andre som også skulle på ashramet og det var en lettelse. Jeg følte meg ikke så alene da og attpåtil var de indiske.Vi kom frem etter en lang biltur. Kjørte gjennom by og gjennom land. Nye lukter og lyder overalt og jeg bare sugde inn inntrykkene og syntes det var fantastisk at jeg var i india. Det var utrolig spennende.
Vi kom frem etter en tur på en humpete grusvei og en indisk fyr møtte oss ved porten. Strømmen var gått, men han hadde en lommelykt og han prøvde å lyse på stien foran oss.

Han fulgte oss til spisesalen, der vi satte oss ned på gulvet og skulle få litt kveldsmat. De andre hadde spist og vi fikk den frukten som var igjen. Deretter viste han oss frem til en sovesal og ba oss gå inn å finne en seng som var ledig. Jeg følte meg ikke spesielt høy i hatten der jeg gikk gjennom sovesalen, noen sov, noen småpratet og noen gikk frem og tilbake inni sitt lille avlukke. De prøvde å finne seg til rette. Strømmen kom på og jeg så at dette lignet joveldig på en norsk låve, med båser som kuene sto i. Men her var det to elever i hver bås. To veldig enkle senger, madrassen laget av halm og en myggnetting over hver seng.  Jeg fant en ledig seng og satte fra meg bagasjen. Her skulle jeg bo den neste måneden. Det var en veldig spesiell stemning der, vanskelig å beskrive. Jeg følte alle var lettere nervøse. Alle småvisket og var redd for å gjøre noe feil og lærerne hilste høytidelig Namastè på alle. Jeg tenkte flere ganger at hva er det nå jeg har begitt meg ut på. Dette virket skummelt.Første natten sov jeg ikke så godt. Det uvante lyder fra alle kanter og madrassen var hard. Jeg var øm i skuldrene av å ligge på siden og jeg fant fort ut at her måtte jeg bare ligge på ryggen eller magen for ikke få vonde skuldre. Jeg skulle hvertfall ikke bli bortsjemt i luksus og komfòr på dette oppholdet.

På et Ashram er det bare akkurat det aller nødvendigste. Et ashram er et sted for åndelig vekst, ikke et sted for å nyte luksus og komfòr, ikke ytre stimuli, ikke tilfredstille egoèt. Dette er et sted hvor vi skal få dypere kontakt med vårt indre fordi yoga er en indre opplevelse.

Dagen etter var det klart for Teacher Training Course. Nå var det bare å stålsette seg. Klokken ringte 05.30. og det var mange trøtte ansikter ved den lange fellesvasken på badet vårt. Kaldt vann og en tannpuss var det vi rakk før bjellen ringte for å samle oss til vår første Satsang. Noe vi etter hvert både kom til å hate og elske. Satsang: en samling med spirituelt rettet mennesker. Først en halvtime meditasjon, så chanting.  Chanting er på godt norsk å messe, kan sammenlignes på messing i klostre. Til å begynne med føltes dette litt rart og det var flere usikre ansikter de første dagene. Ikke kunne vi Sanskrit og ikke var vi kjent med denne måten å ”synge” på. Men vi kom fort inn i det, vi hadde ikke noe valg. To ganger om dagen var det Satsang. Etter jeg kom hjem har jeg faktisk savnet det veldig.

En typisk dag på ashramet: 

• 5.30                 Wakeup bell
• 6 -7.30             Satsang: stille meditation, chanting og høytlesning fra Hellige tekster som           

                         Bhagavad Gita eller fra Swami Sivananda sine bøker. 

• 8 -9.45            Asana Class: Yoga time hvor vi bruker lærebøker og praktiserer asanas.
• 10.00              Beakfast: All mat var vegetarisk og økologiske. Deilige variasjoner av ris, bønner,    

                         linser, div grønnsaker, soya og frukt, drikke var noe som het Buttermilk/  

                         som tynnflytende yoghurt og så fikk vi vann kokt på en type helsebringende bark.  

• 10.45 -11.45  Karma Yoga: da hadde vi alle fått utdelt oppgaver som skulle gjøres, som feks   

                         vaske badene, luke ugress, servere mat osv

• 12-13             Bhagavad Gita Class: lese og diskutere disse hellige tekstene.
• 13.30             Tea time   
• 2 -15.30         Main Lecture: alt rundt Yoga filosofien, asana og anatomi.
• 4 -17.45         Asana Class, her  var det å fordype seg i egenpraksis.
• 18 -17            Dinner, da var vi sultne, vi heev i oss maten, mer indisk brødtyper var også

                        servert, og mer type bønnestuinger, YAMMI:)

• 20 -21.30       Satsang, samme prosedyre som morgen-satsang

Etter en sånn dag var vi ganske utkjørte på kvelden, de to første ukene var verst. Det var viktig å prøve å komme inn i rutinene og bare godta denne disiplinerte læringsmåten. Ellers tenkte jeg det ville bli tøft. Men det var tøft også og mange hadde det veldig vanskelig og gråt mye.

Jeg gråt ikke så mye den første tiden. Tenkte at her gjelder det å ha rett fokus ellers kan det bli altfor tøft. Jeg prøvde å ta en time om gangen og tenkte i mitt stille sinn at dette er bare en kort periode. Så jeg prøvde å fokusere på at det var her jeg var nå og at jeg måtte prøve å få mest mulig ut av oppholdet. Plutselig før jeg visste ordet av det, så var jeg jo hjemme igjen.

Jeg trur det var det som gjorde at jeg holdt ut. Det at jeg var flink til å fokusere på på ”her og nå”. Men javisst var jeg sliten, helt utkjørt til tider. Jeg hadde noen kvelder hvor jeg lå under det slitte ulekre teppet og tittet på bilder av familien og gråt. Kjente at savnet av dem knytte seg i magen. Men jeg hadde aldri i tankene å avbryte. Dette skulle jeg holde ut.

Etter de to første ukene begynte det å bli mye "lettere". Vi hadde blitt en del av rutinene der, det gikk litt av seg selv og det var ingen tid til å gruble og tenke og savne, det gikk i ett. Levemåten der, kostholdet, yogatimene, meditasjonen og chantingen påvirket oss, vi alle ble gladere, og så lysere på ting. Men for noen så vardette veldig tøft og for noen så var dette det verste de hadde vært med på, men det var allikevel ingen som brøt ut. Så noe godt gjorde det også for de som slet mest. Samholdet oss i mellom ble sterkt, vi ble som en familie på godt og vondt og vi alle kunne reise når som helst men alle ble.

Den siste uken var både spennende, vemodig og skummelt. Spennende fordi det nærmet seg slutten og vemodig fordi jeg forsto at jeg mest sannsynlig ikke ville møte disse menneskene igjen. Skummelt fordi jeg nå skulle hjem med en masse erfaringer som jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle dele med andre. Det var jo ingen andre der hjemme som ville forstå noe av dette jeg hadde opplevd. Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle klare å komme tilbake til Norge, hvordan jeg skulle klare å være en vanlig person som gikk på Rimi for å handle mat, det føltes nesten litt skremmende. Mer skremmende å komme hjem enn å dra ned til India faktisk. Jeg følte meg på en måte litt anderledes, jeg tenkte flere ganger at jeg nå var blitt hjernevasket, hjernevasket på en positiv måte, men det var det jo ingen andre enn meg som ville forstå.

De to siste dagene gråt og lo vi om hverandre, jeg følte jeg var blitt veldig glad i disse menneskene. jeg syntes det var sterke følelser på bare 4 uker. Og det var sterke følelser.  En av lærerne forklarte det sånn at på et ashram så åpner hjertene seg, det var akkurat det jeg følte. Jeg trur samtlige inkludert meg selv følte seg helt bergtatt i lærerne, både damer og menn fikk et tett forhold til de tre hovedlærerne var i alder fra 38, 61 og 82 år, og de var fantastiske. Vanskelig å forklare men ashramlivet fikk meg til å føle at mitt "sanne" jeg var kommet "hjem".

Jeg verket av glede for å komme hjem til familien min og så følte jeg meg knust fordi jeg måtte dra fra ashramet. Dette var en fantastisk opplevelse som jeg aldri kom til å glemme.
Det å komme utenfor ashramet, på flyplasser, busser, taxi osv var slitsomt. Det føltes "hardt og på siste flyturen merket jeg at jeg ble sår og støl av å sitte normalt. De siste fire ukene hadde vi bare sittet i lotusstilling på gulvet, både når vi spiste, når vi hadde undervisning, når vi hadde satsang og meditasjon. Altså nesten alt foregikk på flislagte gulv. Vi fikk gnagsår på ben og bak.

Det var skjønt å se familien på flyplassen, ubeskrivelig deilig! Og tenk  jeg hadde klart å gjennomføre dette og det var jo ingen garanti fordi jeg forsto jo at dette kom til å bli tøft. Og det var det, men jippi, jeg hadde klart det. Jeg kom hjem med diplomet som sa at jeg var en godkjent yogainstruktør med et sertifiserings stempel fra det amerikanske Yoga Alliance, RYT 200.De første 4 ukene hjemme var ganske tøffe. Det føltes som om jeg bokstavelig talt hadde mistet høyre armen min, noe viktig var borte. Det var rart og tomt uten lærerne og medstudentene og hele det disiplinerte ashramlivet. De første dagene gikk jeg ikke utenfor døren. Ville bare være hjemme. Detv ar det tryggeste. Nesten litt redd for å treffe kjente, jeg følte meg så annerledes. Ingen ville forstå. Jeg trengte noen dager på å omstille meg og å lande på. Etter hvert satt masse på facebook og chattet med alle fra ashramet. De første ukene etter jeg kom hjem var veldig merkelige. Jeg følte meg dradd mellom to viktige liv. Det ene var familien min som jeg elsker og det andre var mitt yogaliv, mitt nå spirituelle liv. Jeg var veldig glad for å være hjemme, men det var som om jeg hadde èn fot i to veldig viktige liv.

Men sakte men sikkert vendte mitt "vanlige" norske liv tilbake, og mannen min følte etter hvert at hans kone var kommet hjem, men det tok litt tid, jeg var veldig preget av denne opplevelsen.

Etter nå seks mndr hjemme bærer jeg, heldigvis, fortsatt preg av oppholdet og har skapt min rutine som jeg prøver å opprettholde, min egen lille spirituelle tid.

Det har vært viktig for meg å opprettholde noen av rutinene fra Ashramet, som å stå opp tidlig å gjøre pranayama og meditasjon, pluss at jeg gjør asanas hver dag.

Men det er en utfordring her hjemme,  det gjelder å finne en balanse mellom dette familie livet og med dette "indre, åndelige" livet som jeg fikk en smakebit av på ashramet.

Jeg kjenner at jeg, mitt "sanne" jeg trenger den biten og at den gjør meg utrolig godt.

Jeg lærte at yoga ikke bare er asanas, men en måte å leve etter, en livsfilosofi og jeg elsker yog, og alt som hører med. For en fantastisk livsfilosofi.Når jeg nå er i gang med å undervise i Yoga selv her på YOGAKLINIKKEN i Tønsberg, bruker jeg mye av de samme ritualene som vi lærte i India.  Jeg ønsker av hele mitt hjerte å videreformidle noe av dette fantastiske verktøyet og at de som kommer på mine kurs skal kunne kjenne og føle at jeg instruerer med innlevelse.  Vi er opptatt av tilstedeværelse i øvelsene, hengivenheten i chantingen, følelsen i avspenningen og  fokus i meditasjonene. Og jeg håper og tror at de som allerede er her på yogaklinikken og nye som kommer, kan kjenne at jeg overleverer noe jeg virkelig har respekt for og er overbevisst om at er en fantastisk levevei.
På YOGAKLINIKKEN har jeg rene Sivananda timer hvor jeg kjører timene akkurat som de ble gjort i India.

Sivananda Yoga kan ses på som klassisk yoga. Vi lærer 12 Basic asanas og i videregående kurs lærer vi variasjoner og å finpusse stillingene. Vi er opptatt av å holde stillingene og vi har avspenninger mellom noen av øvelsene for å få fordelene raskere. Vi bruker også mye pranayama/pusteøvelser og meditasjon..

Om Shanti Shanti Shantinina <3